Tidlig i sommer fikk vi muligheten til å kjøpe flere hester fra en oppdretter som måtte redusere og kutte ned i flokken sin. Flere av hestene var nesten ikke håndtert av mennesker, til tross for en alder som tilsier at de burde være ferdig innridd og vel så det. Vi kjøpte noen som var innridd, men det var fortsatt mange igjen. I løpet av høsten ble det viktigere å få bort flere hester, da beitesesongen var over, og hestene skulle flytte inn. Vi kjøpte et par til, som nærmest var urørt av mennesker. Hestene var kun i nær kontakt med mennesker når de ble flyttet fra beite til stall og omvendt, to ganger i året. For å klare å komme nær hestene, brukte oppdretteren en grind som han presset mot hesten, slik at den var trengt inn i et hjørne. Grimen kom på, og hesten kunne fraktes inn på hengeren. Det var fascinerende å se at hestene, som krylte på ryggen og var svært anspent ved synet av et menneske, faktisk godtok å bli presset inn i et hjørne uten flyktmulighet.
Før de siste utemte hestene ble kjøpt, hadde en idé begynt å spire hos oss. Vi har god kontakt med Norges høyeste utdannede Parelli-instruktør, Sigrid Ritland. Hun kommuniserer til hester gjennom dens eget kroppsspråk, og er vel det nærmeste vi kan komme en “hestehvisker” i vårt distrikt. Hva om vi i samarbeid med Sigrid inviterte til en clinic, et slags kurs der det ikke bare er ren teori, men at instruktøren også viser i praksis hva som skjer når osv? Hva om hun brukte èn time per utemte hest, for å se hvor langt hun klarte å komme på hver av dem? Vi hadde sett dette før, og fikk mange gode tilbakemeldinger da. Målet vårt var å samle inn penger til årets TV-aksjon.
”Vi hørte gisp fra de nærmere 150 tilskuerne, og noen måtte
innrømme at de fikk klump i halsen og tårer i øyekroken da Sigrid
slengte foten over ryggen til hesten og satte seg på.”
Samtidig samarbeidet vi med Stavanger Aftenblad, og de var interessert i et tilbud gjennom Aftenbladkortet hos oss. Det ville bli feil om vi skrev at inngangsbilletten gikk til et veldedig formål, når de med Aftenbladkort fikk rabatt. Hvordan skulle vi da samle inn penger til TV-aksjonen?
Da kvelden for arrangementet kom, brukte Sigrid kun 63 minutt fra en anspent og redd unghest kom inn i ridehallen, til å kunne sette seg på han. Vi hørte gisp fra de nærmere 150 tilskuerne, og noen måtte innrømme at de fikk klump i halsen og tårer i øyekroken da Sigrid slengte foten over ryggen til hesten og satte seg på. Uten sal, bare i grime og leietau. Hesten sto som et lys, uten å kryle på ryggen.
I tiden etter dette arrangementet har “høyrehånden” til Sigrid, Mona Ulas, brukt mye tid på å fortsette temmingen av Drifur. Målet er en hest som tåler alt av “ekstern støy” og er trygg på mennesker.
Så, hvordan samle inn penger til årets TV-aksjon når inngangspengene ikke kunne merkes til det formålet? Den som står med det høyeste budet på den 6 år gamle islandshestvallaken Drifur den 1. desember, blir lykkelig eier av en flott hest – og kjøpesummen blir overført til Røde kors og deres arbeid med Krigens ofre.
EDIT: Det er nå mulig å by på enten den potensielle familiehesten Fáni fra Årdal, den villige Örvar fra Tjøtta eller til slutt den upolerte diamanten Drifandi fra Tjøtta. Navnet Drifur ble ikke godkjent av stamboken, så vi måtte endre navn til Drifandi – som betyr energisk. Det er en beskrivelse som passer godt 🙂 Les annonsen her.